I følge beregninger fra det australske transportdepartementet, hvis Australia skulle forlate sin 1165×1165 mm pallestandard og ta i bruk den internasjonale standarden 1200×1000 mm, ville det generere en nettofordel på 2,5 milliarder USD i nåverdi. Imidlertid vil det også medføre et økonomisk tap på 1,6 milliarder dollar i løpet av de neste 10 årene. Dette demonstrerer den enorme økonomiske verdien av pallestandarder, og det er grunnen til at et land vanligvis ikke enkelt endrer sine egne pallestørrelsesstandarder.
I 1988, for å forhindre forvirring i det globale logistikksystemet forårsaket av økningen i pallestørrelser, konsoliderte International Organization for Standardization Pallet Committee (ISO/TC51) de tre størrelsene anbefalt i 1961 (ISO/R198) (1200-serien: 1200×800mm, 1200mm,×10mm, 1200mm,×10mm tilføyd), i 1963 (ISO/R329) (1200-serien: 1200×1600 mm, 1200×1800 mm), og de tre størrelsene lagt til i 1971 (1100-serien: 1100×800 mm, 1100×900 mm og 1100×900 mm og 1100×0,0 mm i fire størrelser 1200×1000 mm, 1219×1016 mm og 1140×1140 mm).
For å fremme standardisering i Kina reviderte kinesiske eksperter pallestørrelsesstandarden for første gang i 1996, og tok i bruk de fire størrelsene anbefalt av ISO (International Organization for Standardization) i 1988. Etter nesten 10 års praksis ble det imidlertid funnet at selv om mange pallestørrelser fortsatt var i bruk, var de fleste konsentrert om størrelsene 12000x1000 mm og 1000 mm. I tillegg, i 2003, med vanskeligheter med å koordinere interessene til logistikkstandarder mellom land, la ISO til ytterligere to størrelser (1100×1100 mm og 1067×1067 mm) mens de beholdt de fire opprinnelige, og tvang Kina til å revurdere tilpasningsevnen til sine pallestandarder.
